Ingunn Sigurdsdatter har hatt besøk av mattilsynet. Hun lager vårruller hun selger videre til venner, noe mattilsynet har fått en bekymringsmelding om, til og med at noen har blitt syke. Men hun vil ikke slippe dem inn, hun har meldt seg ut av staten. Selv når de hadde med en politimann.
Vent nå litt, dreier dette seg om vårruller? For det å lage og selge vårruller er relativt uskyldig i mine øyne.
Nei, jeg tror ikke det. Om hun ikke har sendt inn bekymringsmeldingen selv vet hun å utnytte konsekvensen maksimalt. Mediadekning. Det er hun flink til.
For hva gjør Ingunn Sigurdsdatter når hun vil vise seg frem, når det er noe hun vil ha frem? «Dan dear, kan du write something om meg igjen?»
Dan Hagen er hennes nærmeste allierte i pressen, og som den rocker og gitarist han er har har inntatt en nærmest Müllersk rolle overfor henne. «Jeg er den du veit, sier aldri nei…»
Han er altså journalist i TA med Ingunn Sigurdsdatter som fagfelt, han har skrevet en god håndfull totalt ukritiske artikler om henne og hennes kamp mot «de andre», bankvesen, staten, CIA, mattilsynet, NAV, whatever. Han har i tillegg gitt ut to bøker, den ene fremstiller den offentlige forklaringen på 9.11. som en stor konspirasjonsteori, den andre handler om Norge og Afghanistan. Krig er noe som opptar ham, bandet hans heter War Babies. Han ser og ut til å dele mange av Sigurdsdatters tanker rundt samfunnet generelt.
Dan Hagen gir altså Sigurdsdatter den mediaplassen hun ønsker. Men nå vil hun ha mer. Hun kommer i lokaltv (TV Telemark) straks, og hun søker kontakt med Skiens ordfører.
Et interessant tema er hvem hun omgir seg med og hvem som støtter henne.
Hennes nærmeste medsammensvorne ser for tiden ut til å være Thomas Hansen, eller Muhammed Madhi som han liker å kalle seg på Facebook. Det var han som filmet når mattilsynet og politiet var på besøk. Han presenterer seg best selv gjennom videoen hvor Ingunn interviewer ham. Her forteller han både om bombetrusler og blogging om politimenn.
Blant støttespillere er som vanlig den faste gjengen rundt Lyskilden/Nyhetsspeilet. Kjetil Dreyer skryter henne opp og ned og i mente for å være tøff.
Ikke verst. Det siste avsnittet viser at i Dreyer bor en stor dikter.
En annen støttespiller er Cathrine Woldstad, som har sett det som sin oppgave å jage kritikere ut av Sigurdsdatters tråder på Facebook.
Cathrine Woldstad er forøvrig en sterk tilhenger av ytringsfriheten.
Men hva er så Ingunn Sigurdsdatters budskap?
Fordi Norge gjør så mye hun ikke liker vil hun ikke lenger bidra til fellesskapet. Hun vil ikke betale skatt, hun vil ikke gjøre opp det hun mener er fiktiv gjeld til banker hun mener har lånt henne penger de ikke har. Med den logikken er vel det hun har kjøpt for de fiktive pengene hun har lånt og fiktivt?
Av samme grunn har hun sagt opp sitt norske statsborgerskap, meldt seg ut av staten. Hun har blitt frikvinne.
Det er ikke helt enkelt å lage et bedre sammendrag av hva hun mener.
I tillegg er hun vaksinemotstander med alt det det innebærer (jeg lar nanochips med GPSsendere i svineinfluensavaksinen ligge i denne runden). Hun driver med healing, og har liten tro på legevitenskapen. Hun tror på chemtrails, og hun lefler ellers med farlig tankegods i flere sammenhenger.
To blogginnlegg utdyper mer.
Tøvsugeren om Ingunn Røiseland
Fri Tanke om Ingunn Røiseland
Om jeg vil ha henne til å tie, «stoppe kjeften» på henne? For hennes egen del burde hun nok det, men nei, vi har ytringsfrihet i dette landet hun ikke vil ha noe med å gjøre. Desverre forstår hun ikke at hun også har ytringsansvar. Og når man ser på kommentarfeltene hvor hun for nesten alle er «Søte lille hjertegode Ingunn med de velsmakende vårrullene som ikke gjør en flue fortred» der hun dukker opp er det klart at hun ikke er seg sitt ansvar bevisst. Hun viser gang på gang at hun hverken er søt eller uskyldig i meningene sine.
Summen av alt dette gjør det viktig å si Ingunn Sigurdsdatter imot. Høyt og tydelig.
Smaken av Tull 